«Mamma, vil du leke med meg?» Storebror roper fra lekerommet. Han sitter der midt mellom en kasse duplo og lego. «Jeg bygger rocket space ships og jeg kan lage en til deg også!«.
Jeg kjenner magen rumle. Klokken er kvart over syv på morgenen.
Så langt har jeg kledd på to og en halv gutt, hjulpet en på do, satt på en sengetøyvask, tørket opp et veltet glass med juice og fjernet en flekk fra sofaen etter syltetøyfingre som snek seg av gårde litt for raskt.
Jeg har ikke spist. Ikke kledd på meg. Ikke drukket kaffen min. Så nei. Jeg har ikke så lyst til å leke.
«Ja, det vil jeg, jeg må bare spise frokost først!»
Før jeg har rukket å bli ferdig å spise er øyeblikket over. Han sitter foran tv-en og er ferdig med å leke. Jeg får dårlig samvittighet.
«Mamma, vil du leke sjørøver i klatrestativet?» Nja… Jeg synes for å være ærlig at det er mye bedre her i solen på benken. Dårlig samvittighet.
«Mamma, vil du legge puslespill?» Ja. Faktisk! Det vil jeg. Men jeg er nødt til å få middagen ferdig og få sendt de to epostene til sjefen min som jeg lovet å få av gårde innen klokken fem! Dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet! Pokker ta den!
Det gjelder å gi den et klaps hver gang den hever stemmen og fokusere på alt man gjør i stedet for det man ikke gjør. Før den vokser seg fra en liten klump i magen til et svært monster.
Jeg er masse sammen med ungene mine! Jeg var hjemme i ett år ekstra ulønnet permisjon og jeg har valgt å jobbe deltid nå for å ha muligheten til å ha en god balanse mellom jobb og familietid.
Jeg har mer tid sammen med dem enn veldig mange. Likevel kommer den dårlige samvittigheten smygende når jeg sier «nei». Kjenner du deg igjen?
Vår generasjon foreldre er den første som går med en konstant forventning om å være aktiviserende, lekende, underholdende og morsomme. Barna våre er et selvrealiseringsprosjekt på linje med jobb og ikke bare noe vi skal «få til», men vi skal ha det skikkelig gøy samtidig!
Det føles vanskelig å være «hverdagsmamma» som skal sette grenser og gjøre husarbeid den tiden man har ledig når man ikke er på jobb og ungene er i barnehagen. Man har jo ikke lyst til å være «kjip». Den dårlige samvittigheten kommer snikende.
For det første:
Det er ikke nødvendig å være underholdningskanal 24/7!
Ikke hvert minutt av de tre ettermiddagstimene etter jobb, ikke hver våkne øyeblikk i helgene og heller hver time av døgnet om man er hjemmeværende med ungene rundt føttene fra morgen til kveld.
Generasjonene før oss var mye mer hjemme med barna enn vi er. Satt de på gulvet og lekte hele dagen? Nei. Mindre enn vi gjør i dag!
Barn lærer noe verdifullt av å «kjede seg» litt. De trenger å ha tid og rom for seg selv, uten et regissert opplegg eller en plan. Kreativitet og skaperlyst kommer i sånne øyeblikk, ikke når dagen er fullpakket av voksenstyrte aktiviteter.
Det vil ikke si at vi aldri skal ta dem med på tur, kaste dem i været, lese bok, dra på lekeplassen eller legge puslespill. Men noen minutter med fokusert ett-eller-annet hver dag bør i mitt hode være både tilstrekkelig og overkommelig.
For det andre:
Jeg kan ikke fordra ordet «kvalitetstid»! Det får det til å høres ut som det er ikke-kvalitetstid den tiden vi er sammen med ungene uten å være klovn/lego-ingeniør/lokfører/racerbilkjører/bokleser/teselskap-arrangør/dukketeater-artist.
Å være tilstede med barna sine, side om side, mens man skifter på senger eller lager mat, mens man bretter sammen klær, mens man sitter i bilen, mens man spiser middag sammen eller bare sitter med en kopp kaffe og ser på ungene leke – er ikke det verdifullt?
Hverdagstid er kvalitetstid.
Selv om man ikke leker. Eller drar på kino. Eller på lekeland. Eller på sirkus, McDonalds, i skibakken eller på tivoli.
Man kommer langt med å bare være sammen!
Ta ungene med på alle oppgavene som skal gjøres – lufte hunden, dekke bordet, sette på klesvasker. Snakke om dagen, stille spørsmål, ha tid til å svare på spørsmål. Og ikke minst bannlyse alt av mobiler og internett den siste timen før legging – det er verdifullt.
Barn trenger voksne som for det aller meste er voksne, som innimellom kan finne barnet i seg og bli med i leken (selvsagt!), men som først og fremst er tilstede i livet deres.
Får du fort dårlig samvittighet for å ikke være lekende/underholdende/morsom nok?
