Hvis det er mitt barn som en dag blir den som systematisk mobber et annet barn så har jeg feilet i min jobb som forelder.
Jeg kan ikke skylde på feil venner, dårlig innflytelse fra medier eller at skoleledelsen ikke følger opp ungene tett nok. Det er ikke barnehagens eller skolens ansvar å oppdra mine barn. Ikke mediers ansvar. Ikke søndagsskolens eller idrettsgruppens ansvar.
Det er mitt!
Klart jeg skal kunne forvente at skoleledelsen reagerer når det rapporteres om uheldige episoder. At det finnes forskrifter og handlingsplaner for å forebygge mobbing og at det tas tak i problemene når de oppstår.
Men det starter med meg.
Jeg kan for det første ta for gitt at mine barn lærer mer av det jeg gjør enn det jeg sier. Alle skjønner mangelen på logikk i å rope og kjefte på ungen min mens jeg ber ham «roe seg ned».
Men det er ikke noe mer logisk å ramme inn kardemommeloven på barnerommet eller holde lange foredrag om å være snille og greie med andre mens jeg i neste øyeblikk snakker nedsettende om naboen eller lirer av meg gloser som ikke egner seg på trykk til mannen min i en opphetet diskusjon!
Jeg kan for det andre ta for gitt at mitt barn er tilbøyelig til å være slem med andre. Toåringen min går ikke av veien for å slå eller lugge dersom det står mellom en annen toåring og en attraktiv leke. Det ligger helt naturlig for ham å sette seg selv og sine egne behov foran andres.
Jeg kan selvsagt skylde på «de andre barna» eller si at «han er bare to år; han vokser det av seg». Eller jeg kan velge å ta meg umaken med å ta ham til side, korrigere atferden og få ham til å be om unnskyldning, enten det er til søsken eller andre. Hver gang. Uansett.
Jeg kan også anta at tiåringen min en dag vil være tilbøyelig til å gjøre dumme ting. I stedet for å sette på skylappene kan jeg holde kommunikasjonen åpen. Hva skjer? Er det noen som holdes utenfor? Hvem og hva? Hva er hans rolle? Hva kan han gjøre?
Jeg kan lære barna mine å snu perspektivet, fra seg selv til andre. I stedet for å fokusere på hvordan min sønn har hatt det i dag, hvem han har lekt med og hva han har gjort så går det an å stille spørsmålet: Hva har du gjort for andre i dag? Har du sett noen som har vært lei seg? Har du hjulpet noen?
Selv fireåringen min er i stand til å omsette historien om den barmhjertige samaritan til en klasseromssituasjon. Og om man ikke leser akkurat den historien finnes det tusenvis av andre måter å reflektere sammen med ungene om rett og galt, omtanke og empati.
Og jeg kan ta ansvaret for å være inkluderende, på mine barns vegne. Sørge for at alle blir invitert i den barnebursdagen, ikke alle unntatt én. Invitere klassekameraten som virker litt alene med ungene våre hjem for å bli bedre kjent.
Tar vi oss tid til det? Og gjør vi det ofte nok?
Det sies at mobbing skjer i større utstrekning og at den på mange måter er mer brutal i dag enn tidligere. I tillegg til den «tradisjonelle» mobbingen finnes den mer subtile, men kanskje desto mer ødeleggende, mobbingen gjennom nett og sosiale medier. Det er ofte en hårfin grense i medielandskapet mellom hva som kan kalles «humor» og det som er ren latterliggjøring, ydmykelse eller mobbing.
Hva sier utviklingen om samfunnet vårt? Er vi blitt mindre solidariske og nestekjærlige? Er vi for opptatt av «meg og mitt» til å ha tid og energi til å bry oss om andre? Har medier og internett gjort at vi har kastet over bord noen grunnleggende regler for hvordan vi bør omgås hverandre med respekt? Har vi glemt (eller overser vi) vår betydning som foreldre?
Familien er et miniatyrsamfunn. De spillereglene for kommunikasjon og sosial omgang vi utviser innenfor hjemmets fire vegger er de samme barna våre vil overføre til storsamfunnet.
Jeg tenker at det er vanskelig, kanskje umulig, å mobbe eller plage et annet menneske (i noen som helst kontekst) dersom man har lært seg å se andre som medmennesker og å leve seg inn i hva andre tenker og føler.
Det er vi som foreldre som har ansvar for å lære barna våre forskjell på rett og galt, å ta hensyn til andre og behandle andre med respekt. At det er en lett oppgave er det derimot ingen som kan påstå!
Mobbing kan unngås dersom vi alle tar det ansvaret vi er blitt tildelt. Dersom vi holder øyne og ører åpne. Dersom vi alle tar et standpunkt, på vegne av barna våre, om at sånt bare ikke skal få lov til å skje. Ikke på mine barns skole, og ikke på noen andres!
Eller er det kanskje naivt å tro at det er mulig?
VG: 17 000 barn blir mobbet hver dag
