Jeg hadde besøk av en god venninne en helg for et par uker siden.
Jeg var litt spent! Å introdusere henne, som verken har barn eller spesielt lyst på barn, for mine tre apekatter i en liten hytte i ustabilt vær med få leker og med pottetrening av de to minste føltes litt som å kaste henne inn til løvene og låse buret.
Sånn følte nok hun det også. Heldigvis har vi takhøyde nok til å le litt av det! Hun er ikke mer babysyk etter denne helgen enn hun var før, og jeg må innrømme at man fint kan leve et bra liv uten tre unger, bikkje og syvseters bil.
Hadde jeg kommet deisende inn i min hverdag for ti år siden hadde jeg nok trengt noen dagers restitusjon etterpå…
Jeg hadde vært sjokkert over støy- og aktivitetsnivået. Jeg hadde lurt på hvordan man kan holde ut dag ut og dag inn med rot og søl, konstant på-vakt-het og ikke få sitte ned med en kaffekopp før den har blitt kald. For ikke å snakke om kommunikasjonen med mannen min, som minner mer om morse enn faktiske samtaler noen ganger.
Takk og lov for en gradvis tilvenning! Et eller annet sted mellom nummer én og to (eller tre) skjer det noe. Man tvinges til å kvitte seg med både prinsipper og vaner man aldri trodde man kunne leve uten. Man finner ut at man til og med lever ganske godt med det! Og ikke vet jeg, men har man flere enn tre barn innbiller jeg meg at man neppe har mange prinsipper igjen…!
Man har blitt vant til å finne kanelbollerester i dashbordet i bilen. Man har opparbeidet en støysensor som først slår inn når lydnivået når skadelige frekvenser. Man har forlengst begynt å bruke innesko så man ikke så lett merker smulene og hundehåret på gulvet. Man har slått seg med ro med at ungene ikke trenger bade hver dag og de daglige klesvaskene har blitt erstattet med nøye vurdering av plaggene: Kvalifiserer denne genseren for en runde i maskinen eller holder det å ta kluten på den flekken tro?
Oppfatningen av hva som er romantisk har endret seg fra grandiose forestillinger om fine ferier, restaurantbesøk og lange samtaler ut i de sene nattetimer til takknemlighet over en klesvask som er satt på, en time sammen foran tv-en om kvelden og muligheten til å få sove til halv åtte om morgenen mens partneren står opp med ungene.
Man må strekke til på flere områder enn man tidligere ville tro man hadde kapasitet til og føler seg konstant utilstrekkelig i rollen som profesjonell organisator, pådriver, motivator, pedagog, påkleder, kokk, sykepleier og klovn.
Samtidig endrer perspektivet seg. Store ting blir små, og de små tingene blir betydningsfulle på en annen måte.
Det er liksom ikke så himla viktig om den presentasjonen på jobb gikk litt i dass når man kommer hjem til noen som forteller deg med hele seg at de synes du er den aller viktigste og beste personen i universet! Og når man ser verden gjennom barneøyne gir det en daglig påminner om hvor viktig det er å leve her og nå.
Men for deg som er i tvil om barn er riktig i livet ditt akkurat nå vil jeg ikke anbefale et besøk til en familie med to toåringer, en fireåring og en hund innesperret på førti kvadratmeter midt i sommerferien. Det gir ikke akkurat tidenes innsalg…
