Barne-tv etter middag. De tre guttene våre hopper opp i sofaen. Der blir de sittende så lenge det er noe spennende å se på. Fredelig!
Jeg kan synke ned i sofaen sammen med dem. Jeg kan også velge å skru av tv-en og spille memory game eller legge puslespill med dem. Eller lese en bok for dem.
Men det er endelig rolig etter ettermiddagskjøret med henting på skole og i barnehage, middagslaging og rydding. Det kribler i fingrene etter å åpne macen og synke inn i skjermen en liten fristund med en kopp te.
Halvtimen med barne-tv kan fort bli til en time… eller mer.
Vi har jevnlige samtaler om dette her i huset. Om duppedingser og deres tilstedeværelse i familiesfæren og hvor mye de stjeler av vår oppmerksomhet.
Vi hadde begge rukket å gjøre ferdig videregående før internett ble en dagligdags greie. Vi husker vår første mobiltelefon og har et slags bilde av «før og nå». Vi kan ironisere over «mobilnakker» og mennesker som diskuterer de siste nyhetsoppdateringene med vilt fremmede på en skjerm heller enn å snakke med sidemannen på bussen.
Vi satt begge måpende en lørdags kveld og studerte tre jenter i tyveårene på nabobordet:
Hver sin drink og mat på bordet. Iphone i hånden. Knapt et ord ble vekslet. I over en time satt de fullstendig fordypet i hver sin virtuelle verden, samtidig som de på en måte var «sammen» ved at de innimellom kommenterte eller lo litt mens de viste skjermen sin til de andre og på den måten inviterte hverandre inn i egen «sone».
Jeg har et bilde i hodet av hva som er «greit» og hva som ikke er det.
Telefoner på middagsbordet? Nei. Sjekke facebook mens jeg er ute på en sjelden date med mannen min en kveld? Nei. Lese epost mens resten av familien har filmkveld i stua? Nei. Sitte og taste på telefonen mens jeg er på kafe med ungene? Nei, helst ikke.
Men så er det alle gråsonene:
«Bare» sjekke mobilen fem ganger i timen fordi den ligger der på kjøkkenbenken og det kan ha kommet en eller annen halv-interessant oppdatering. Mobilen i hånden på lekeplassen. Lese nettavisene for n-te gang den dagen med barna plassert foran tv-en. Sjekke epost mens guttene åpenbart har lyst til å leke.
Litt er jo greit. Men når tipper det over til å bli for mye?
Jeg har ikke lyst til at ungene våre skal ha et bilde i hodet sitt av mamma og pappa med en iphone lenket til hånden!
Jeg vil ikke at de konstant skal føle at de får halvveis-svar fordi mamma står med hodet bøyd over macen eller at de må kjempe om oppmerksomheten med pappa sin smart-telefon.
Jeg har ikke lyst til at de, når den dagen kommer, skal være fullstendig avhengig av en eller annen duppedings og fullstendig ha glemt hvordan det kan være å sitte sammen, rundt et bord, og bare snakke.
Jeg tror for det meste at magefølelsen vår gir en grei pekepinn. Når magefølelsen sier «når har det vært litt for mye» så har det temmelig sikkert vært det.
Da er det på tide med den samtalen igjen.
Bli enige om å legge bort telefoner mellom klokken fem og syv. Ikke sitte foran skjermen annet enn når det er planlagt når vi er sammen med ungene. Ikke bruke tv-en som barnevakt.
Det høres banalt ut, men jeg skal være den første til å innrømme at vi trenger en innstramming i ny og ne!
Gjør du? Fin kveld til deg! 
